AquilaVolanti
March 14th, 2013, 01:57 AM
18.08.2008
Kl. 17.34
Kjære dagbok
Jeg møtte en gutt i dag. Ikke en hvilken som helst gutt, men den gutten. Gutten som jeg vil dele hele mitt liv med. Gutten som jeg vil dele mine største gleder med, som jeg vil flytte sammen med, være sammen med. Daniel. Han sa han var feriemaler, malte visst på fritiden også. Jeg fortalte om musikken, om spillingen i Oslo. Om pappa, og symfonien hans. Han fortalte om malingen, bildet som kom så lett ut av hodet og ut på lerretet. Jeg så på ham, beundret han, og ble betatt. Jeg fortalte ting jeg ikke burde. Om mamma og pappa, om mamma som fortvilte over pappa og symfonien hans. Pappa, som drakk hver kveld, om vinflaskene som hopet seg opp hver gang han og mamma kranglet. Om Kiki, om Kris, fortvilte over barndommen som forsvant så altfor fort. Han hørte på. Forsto alt. Det føltes så godt å endelig si alt, alt som hadde hopet seg opp dypt inne i meg. Og det føltes rett, det var Daniel jeg trengte.
Men Henrik? Jeg er sammen med Henrik, og nå? Jeg har så dårlig samvittighet, Henrik vet det ikke, han elsker meg fortsatt. I to år, to år var det oss. Og nå er Daniel den eneste som betyr noe. Henrik har hjulpet meg så mye, og det føles feil å la ham være uvitende. Men hva om det med Daniel går over?Hva om han ikke liker meg, hva om det egentlig ikke er noe, bare noe jeg innbilte meg? Da har jeg ødelagt to år, uten mulighet til å få dem tilbake. Det klarer jeg ikke.
17.36
Jeg kan ikke ringe han. Kan ikke, det er for risikabelt. Men hva ellers?
17.37
Jeg lar det være. Må bli bedre kjent med Daniel først. Skjer det noe, ringer jeg Henrik.
19.08.2008
Kl. 14.13
Jeg gjorde det. Kysset han. Det føltes ikke galt, det føltes riktig. Det var ment å skje. Jeg bare vet det. Det er rett, det er det jeg vil. Tror jeg. Hva med Henrik? Jeg burde ringe, men hva skal jeg si? Daniel vet det ikke, jeg fortalte det ikke. Jeg må gjøre noe, kan ikke la det være som det er.
14.16
Jeg må ringe Henrik. Nå.
14.24.
Jeg kan ikke. Får det ikke til. Må tenke på hva jeg skal si.
15.03
Nå gjør jeg det.
15. 07
Gjorde det.
15.19
Jeg gjorde det. Ringte han. Han hørtes munter ut da han svarte, ante ingenting. Jeg såret han, han var knust. Skjønte det ikke, taklet det ikke. Gråt. Livet er så skjørt, så lett å endre. 5 minutter, og to år er borte. Glemt. To år med kjærlighet, samhold mellom to mennesker, så blir alt borte. Hva om det skjer igjen? Hva om det skjer med Daniel også? Det vil jeg ikke takle, det vil ikke gå.
15.21
Skulle ønske Kiki var her. Hun kunne hjulpet, hun kunne hørt på.
15.23
Må snakke med Daniel, må tenke over dette. Jeg tenker bedre med han i nærheten.
20.08.2008
11.10
Jeg vet det nå. Det med Henrik er over, jeg har startet på nytt, en ny del av livet. Og jeg skal utnytte den til det fulle, så lenge den varer. Det jeg gjorde, var rett å gjøre. Jeg vil savne det jeg hadde med Henrik, savne det og tenke over hvordan det brukte å være. Men når jeg tenker på kranglene våre, de dårlige stundene og de skrale samtalene, skal jeg ikke glemme alt det gode. Jeg skal ikke fordype meg i den mørke delen av livet, det holder ikke lenge. En ny periode har startet, og jeg skal gjøre mitt beste for å komme meg videre, skal ikke dvele ved feile valg, heller konsentrere meg om de gode. Det jeg gjorde, var ikke galt, det var ikke riktig heller. Men det var nødvendig likevel, og riktig. Riktig for meg.
Kl. 17.34
Kjære dagbok
Jeg møtte en gutt i dag. Ikke en hvilken som helst gutt, men den gutten. Gutten som jeg vil dele hele mitt liv med. Gutten som jeg vil dele mine største gleder med, som jeg vil flytte sammen med, være sammen med. Daniel. Han sa han var feriemaler, malte visst på fritiden også. Jeg fortalte om musikken, om spillingen i Oslo. Om pappa, og symfonien hans. Han fortalte om malingen, bildet som kom så lett ut av hodet og ut på lerretet. Jeg så på ham, beundret han, og ble betatt. Jeg fortalte ting jeg ikke burde. Om mamma og pappa, om mamma som fortvilte over pappa og symfonien hans. Pappa, som drakk hver kveld, om vinflaskene som hopet seg opp hver gang han og mamma kranglet. Om Kiki, om Kris, fortvilte over barndommen som forsvant så altfor fort. Han hørte på. Forsto alt. Det føltes så godt å endelig si alt, alt som hadde hopet seg opp dypt inne i meg. Og det føltes rett, det var Daniel jeg trengte.
Men Henrik? Jeg er sammen med Henrik, og nå? Jeg har så dårlig samvittighet, Henrik vet det ikke, han elsker meg fortsatt. I to år, to år var det oss. Og nå er Daniel den eneste som betyr noe. Henrik har hjulpet meg så mye, og det føles feil å la ham være uvitende. Men hva om det med Daniel går over?Hva om han ikke liker meg, hva om det egentlig ikke er noe, bare noe jeg innbilte meg? Da har jeg ødelagt to år, uten mulighet til å få dem tilbake. Det klarer jeg ikke.
17.36
Jeg kan ikke ringe han. Kan ikke, det er for risikabelt. Men hva ellers?
17.37
Jeg lar det være. Må bli bedre kjent med Daniel først. Skjer det noe, ringer jeg Henrik.
19.08.2008
Kl. 14.13
Jeg gjorde det. Kysset han. Det føltes ikke galt, det føltes riktig. Det var ment å skje. Jeg bare vet det. Det er rett, det er det jeg vil. Tror jeg. Hva med Henrik? Jeg burde ringe, men hva skal jeg si? Daniel vet det ikke, jeg fortalte det ikke. Jeg må gjøre noe, kan ikke la det være som det er.
14.16
Jeg må ringe Henrik. Nå.
14.24.
Jeg kan ikke. Får det ikke til. Må tenke på hva jeg skal si.
15.03
Nå gjør jeg det.
15. 07
Gjorde det.
15.19
Jeg gjorde det. Ringte han. Han hørtes munter ut da han svarte, ante ingenting. Jeg såret han, han var knust. Skjønte det ikke, taklet det ikke. Gråt. Livet er så skjørt, så lett å endre. 5 minutter, og to år er borte. Glemt. To år med kjærlighet, samhold mellom to mennesker, så blir alt borte. Hva om det skjer igjen? Hva om det skjer med Daniel også? Det vil jeg ikke takle, det vil ikke gå.
15.21
Skulle ønske Kiki var her. Hun kunne hjulpet, hun kunne hørt på.
15.23
Må snakke med Daniel, må tenke over dette. Jeg tenker bedre med han i nærheten.
20.08.2008
11.10
Jeg vet det nå. Det med Henrik er over, jeg har startet på nytt, en ny del av livet. Og jeg skal utnytte den til det fulle, så lenge den varer. Det jeg gjorde, var rett å gjøre. Jeg vil savne det jeg hadde med Henrik, savne det og tenke over hvordan det brukte å være. Men når jeg tenker på kranglene våre, de dårlige stundene og de skrale samtalene, skal jeg ikke glemme alt det gode. Jeg skal ikke fordype meg i den mørke delen av livet, det holder ikke lenge. En ny periode har startet, og jeg skal gjøre mitt beste for å komme meg videre, skal ikke dvele ved feile valg, heller konsentrere meg om de gode. Det jeg gjorde, var ikke galt, det var ikke riktig heller. Men det var nødvendig likevel, og riktig. Riktig for meg.